Ubåtbyen Bergen - I 1944 og 1998

*
Ubåtbunkeren «Bruno» er ennå et ruvende minne om en dramatisk krigsfortid. Men ubåtenes støttepunkt Bergen var mye mer enn en bunker, det var i virkeligheten en sterkt befestet ubåtby! skriver Halvor Sperbund, kjent krigshistoriker som har studert både luftforsvar og marine på tyskertidens Vestlandet.
I mange tidligere artikler har Bergen blitt kalt «Ubåt-byen». Navnet er treffende, og årsaken til det er i dag allment kjent – etter invasjonen på kontinentet mistet tyskerne etter hvert sine store ubåt-baser i Frankrike til de allierte – samtidig som ubåtbasene i Nord-Tyskland ble bombet nesten daglig. Gjennom hele høsten 1944 ble derfor stadig flere ubåter overfør til Bergen, Trondheim og Narvik. Fra da av ble disse byene, særlig Bergen, viktigere for tyskerene enn noensinne. I tillegg var Bergen en svært strategisk havn for forsynings- og malmskip – med god verftskapasitet, og med god forbindelse til Østlandet via jernbanen. Men allerede tidlig i 1943 var ubåtbunkeren «Bruno» i Bergen utvalgt som bombemål – 24. juli 1943 var 41 amerikanske B17 «Flygende festninger» fra USAAF 4. Bomber Wing, på vei mot Bergen.
Heldigvis for byen ble været for dårlig for amerikanerne, og de måtte returnere til basene i England.

I dag er at det er ikke bare ubåtbunkeren «Bruno» som er et ruvende minne om denne tiden. På en liten spasertur rundt om i byen vår og dens nærmeste omegn kan du den dag i dag finne en mengde minner både fra «Ubåtbyen Bergen», Schifftransport Hauptstelle Bergen, «Festung Bergen» og ikke minst – alle tragediene.
* Laksevåg, Oktober 1944
* Det vel beskyttede gjemmestedet for Hitlers jagede ubåtflåte" På Laksevåg hadde deler av ubåtbunkeren «Bruno» vært i bruk siden 1943, selv om den ikke var ferdig utbygget. Det tilstøtende verftsområdet til BMV Laksevåg og reparasjonsverkstedet til BDS ble stadig utbygget, men nå som «Kriegsmarinewerft Bergen – Danziger Werft». På Marineholmen var det utbygging og full aktivitet, og i Bakarvågen på Askøy kom «Torpedokommando Bakarvaagen» med fjellhaller og store bygninger. Her utførte man vedlikehold og klargjorde torpedoene før tokt. Fra 1943 ble alt dette organisert under «Kriegsmarinearsenal Bergen.»
En mengde sivile bygninger og hus ble rekvirert til forlegninger og kontorer – men dette var ikke nok til å huse både verftspersonell og den stadig økende mengde mannskaper. Derfor satte tyskerne tidlig i gang store byggearbeider rundt og i nærheten av «Danziger Werft» og «Bruno». Melkeplassen ble valgt som ett område, her vokste det etter hvert opp en hel liten by som kunne huse over 1500 mann.
Melkeplassen var plutselig blitt til «U-Stützpunkt Lager Prien» – og i Stadions vei (Hermann Grans vei) kom etter hvert «U-Stützpunkt Lager Weddingen». Begge disse kaserne-leirene var oppkalt etter kjente tyske ubåtkapteiner, hhv. fra annen og første verdenskrig. Leirene var bygget spesielt for å huse og betjene ubåtbesetningene mens båtene deres var til reparasjon og utrustning før nytt tokt.
*
På Jansonmarken dukket det opp 10 brakker, kalt «Werft Gemeinschaftslager I,» for å huse ingeniører og annet verftspersonell. I samme hensikt ble «Werft Gemeinschaftlager II»
bygget i Vågedalen. Videre rekvirerte «Kriegsmarine» Florida Sykehus, nå som «Marine Lazarett Bergen.»

"Werft Gemeinschaftlager II", Vågedalen * «Festung Bergen» Ring på ring av sterke batterier beskyttet ubåtene" For å beskytte alt dette og andre viktige tyske installasjoner mot flyangrep bygde «Kriegsmarine» stadig ut nye luftvernbatterier. Etter hvert ble det to «jernringer» av luftvernbatterier rundt Bergen – en «ytre ring» med tunge, langtrekkende luftvernkanoner og en «indre ring» med lettere kanoner, i hovedsak 20 mm maskinkanoner – men også enkelte 37 og 88 mm. Pr. mai 1945 var det bygget ferdig, eller under utbygging, 14 tunge batterier.
Disse tunge batteriene var som regel utstyrt med 4 stk. 10,5 cm kanoner, og i tillegg minst 2 stk. 20 mm maskinkanoner. De tunge batteriene ble plassert på fjell og høydedrag rundt byen, og den dag i dag kan du finne restene av dem f.eks på Blåmanen, Fagerdalen, Storrinden, Løvås, Olsvik, Fjell, og på Krokås på Askøy.

Rester fra et 20mm batteri (Flak C/30 og 38) på Melkeplassen. Her kan man se en av hyllene som ammunisjonen ble lagret i, samt tilflukts bunker.

"Kjølekassen" er fremdeles tett. I dette badet la man oppvarmede løp for rask nedkjøling.

Minst 20 lette batterier ble fast plassert på forskjellige steder nærmere byen, eller faktisk i byen. På hvert batteri var det lyskastere til bruk under nattangrep. Tyskerne hadde også mobile batterier, disse kunne flyttes rundt etter ønske og behov.
Ute i Sandviken, nærmere bestemt i Eikeviken 31, satt den tyske «Marine Flak-Gruko», «Marine luftvern gruppe-kommandøren» med sin stab. Han var ansvarlig for, og ledet all skyting fra samtlige batterier rundt byen og nordover. På Knappenfjellet satt «Marine U-Gruko», «Marine luftvern undergruppe -kommandøren» og var tilsvarende ansvarlig for skyting i området sør og vest av byen. «U-Gruko'ens» hovedkvarter står der fortsatt, og rett ved siden av finner du restene av et middels tungt luftvernbatteri med lyskastere.
*
Hvert av luftvernbatteriene hadde sin egen farge på sporlysgranatene fra det lette skytset slik at «Flak-Gruko'en» visuelt kunne se hvilket batteri som skjøt hvor – og derved kunne han rettlede skytingen fra hvert enkelt batteri. 20 mm sporlys-granatene var såkalt «selvødeleggende», dvs. at de eksploderte når fosforen i sporlyset var brent ut etter ca. 1700 meter. Dette er da også årsaken til at de som opplevde luftvernskytingen under de store bombeangrepene fortsatt snakker om et «fyrverkeri i alle regnbuens farger».
*

20 mm maskinkanon, her med fullt tilbehør,
hjelmer ammokasser og annet knask. (Tellevik fort)
* En 20 mm. maskinkanon hadde en teoretisk skuddtakt på ca. 280 granater i minuttet, men det fantes også "Vierlinger" - 4 kanoner på en lavett. Maskinkanonene var beregnet mot fly som angrep i relativ lav høyde. Det var flere granattyper i bruk, i tillegg til sporlys /eksplosiv fantes også panserbrytende granater med en rekkevidde på over 4000 meter.
Nettopp dette skulle få stor betydning for flyangrepet natt til 29. oktober 1944 – fordi dette var det eneste av de tre store bombeangrepene som forgikk i så lav høyde at absolutt alt av tyskernes lette luftvern var effektivt. De tunge kanonene, med en skuddtakt på opptil 10 skudd i minuttet, kunne treffe fly i høyder på mange tusen meter. Granatene ble forhåndsinnstilt til å eksplodere i ønsket høyde. Dette var «Kriegsmarines» luftforsvar av Bergen. Men i tillegg til disse «rene» luftvernbatteriene kom også et antall luftvernkanoner på samtlige av de mange kystfortene i og rundt byen, samt den tyske hærens luftvernbatterier i utkanten av Bergen. Tyske skip som lå på havnen, både marinefartøy og bevæpnede handelsskip, deltok også i luftforsvaret av byen.
*
Rundt flyplassen på Herdla var det naturlig nok også en mengde luftvernbatterier, i hovedsak for å beskytte flyplassen – men de ble også brukt mot allierte fly som passerte området. Fedjeosen og Marstein-området var de to områdene hvor ubåtene kom inn fra tokt, eller gikk ut på tokt. På Marsteinen ble det satt opp et lett luftvernbatteri, mens det på Fedje ble forlagt en egen lufverntropp, «Flakzug Fedje», både med lett og tungt luftvern. Som de fleste av tyskernes luftvernkanoner kunne disse også brukes mot sjømål, og endel av hensikten var nok beskyttelse av radaranleggene der – som sammen med radaranlegget på Stolmen dannet tyskernes ytre varslingsområde for fiendtlig aktivitet mot Bergensområdet.
* 28. - 29. oktober 1944: Redselsnatten på Nøstet Denne natten var begge disse radaranleggene ute av drift fordi tyskerne manglet drivstoff til aggregatene som drev dem. Dette skulle vise seg å bli en av mange detaljer som bidro til tragedien på Nøstet – nettopp fordi radarene ikke var i drift ble ikke flyalarmen utløst før bombeflyene var over byen.
Lavt skydekke denne natten gjorde at flystyrken måtte ned under 5000 fot, eller ca. 1700 meter, for å få sikt nok til å utføre bombeangrepet. Derfor kunne ikke tyskerene bruke alt sitt tunge skyts plassert på høyder og fjell, som f.eks. Blåmanen. Dette fordi en så lav elevasjon av kanonene ved skyting ville utgjøre stor fare for å ødelegge egne installasjoner på bakken og store deler av byen.
Men det skulle vise seg at at tyskerne hadde mer enn nok å skyte med til å skape tragedier, både på bakken og i lufta.
Tar du deg en tur ned på Nøstekaien og snur deg mot sørøst, mot Neumanns gate – ja da vil du kunne se hvor bombene fra det skadeskutte bombeflyet «Lancaster ND 332» traff Nøstet. Blandingen du ser av gamle og nye bygninger forteller sin tause, men dramatiske historie om redselstimene denne natten.
*

Gammel og ny bebyggelse på Nøstet.
Resulatet av bombene til Lancaster ND 332.
* Store deler av det gamle, opprinnelige Nøstet forsvant i et inferno av eksplosjoner og branner. Branntomtene ble etter hvert ryddet og nye bygninger kom opp. Et av dem er Sentralbadet – og paradoksalt nok – det snakkes i dag om å selge Sentralbadet for å finansiere et «Badeland» i Store Lungegårdsvann, rett ved siden av stedet hvor «Lancaster ND 332» styrtet. Bombeflyet ligger der enda, enten nede i mudderet eller begravet under store steinmasser – med seks av sine besetningsmedlemmer fortsatt om bord.
* Laksevåg, oktober 1998:
*
«Ubåtbyen Laksevåg» – med mange historiske minner. Vi har nevnt Ubåtbunkeren som et svært så synlig bevis på «Ubåtbyen» Bergen. Ikke langt unna, i Vågedalen kan du forstatt vandre rundt i «Werft Gemeinschaft Lager II,» med husnavn den gang som «Haus Steiermark», «Haus Tirol», «Haus Zugspitze», osv.
Her finner du også «Luftschützbunkeren» som huset mange nordmenn under det første store bombeangrepet 4. oktober 1944.På Jansonmarken ble alle brakkene revet en stund etter krigen, men restene av grunnmuren til «Haus Bergen» finner du fortsatt på idrettsbanen der – rett overfor «Flak und Luftschützbunkeren» som vi nå kaller «Trappehuset». Her har Laksevåg Kulturhistoriske Forening for øvrig en flott utstilling, bl.a. om Laksevåg under krigen.
*

"Trappehuset" eller
Flak und Luftschützbunkeren
* Bortsett fra bunkeren «Trappehuset» er steintrappen fra Jansonmarken opp til Kringsjåveien det eneste som er igjen av «Werft Gemeinschaftlager I». Hvis du går opp denne trappen, krysser Kringsjåveien og går opp mot Stadions vei – ja da tusler du rett inn i fordums «U-Stützpunkt Lager Weddingen». Der er det meste uendret, til og med «Kantinen Gebaüde» står der fortsatt – men nå som et vanlig bolighus i likhet med de andre bygningene fra den gang. Og du ser også noen stygge betongkolosser langs veien, dette var en gang «Luftschützbunker V» og «VI».
*

U-Stützpunkt Lager Weddingen
og Luftschützbunker V *
Hvis du nå tar turen mot Melkeplassen vil du først passere Øvre Fyllings vei 37, som Bergen kommune disponerer i dag – den gulmalte kontorbygningen der var engang «Wohnbaracke für Kraftfahrer», eller beboelsesbrakke for sjåførene i «Kriegsmarines» motortransport-avdeling. Garasjene er der alle sammen, og en «Luftschützbunker.»
*

"Wohnbaracke für Kraftfahrer"
* «U-Stützpunkt Lager Prien,» eller Melkeplassen som vi kaller området, er i likhet med «Weddingen» ganske intakt, selv om mye er revet eller bygget om.
Mon tro om ungdommene som går på Laksevåg videregående skole i Willy Valentinsen vei 34 vet at de gjør det i «U-Stützpunkt Lager Prien's» «Offiziers-Heim», eller offisers-messe? Her har nok fransk konjakk, schnaps og øl rent i strie strømmer, kombinert med tett sigarrøyk oppunder taket. Hva om veggene i dette huset kunne fortelle? I denne artikkelen har vi kun tatt for oss noen av tyskernes installasjoner i Bergen og omegn. Disse som er nevnt her skulle bidra spesifikt til å holde «11. U-Flottille, Bergen» operativ. Men tyskerne hadde mer, mye mer – så slik kan vi holde på for hele Bergensområdet. For den som har litt sans for vår nære fortid og har øynene med seg representerer Bergen og omegn et vell av nyere historie – og tragedier.

«U-Stützpunkt Lager Prien's
Offiziers-Heim»
*
Halvor Sperbund er krigshistoriker og kronikkforfatter.
Han har i den senere tid gjort seg bemerket ved en kronikkserie i
Bergens Tidende om hendelser i Norge under andre verdenskrig.
* Kilder: Div. tyske arkivrester, via Statsarkivet i Bergen KTB Admiral der Norwegische Westküste, Otto von Schrader ORB 467 Sqdn. R.A.A.F., via Public Records Office, London Rapporter, Bergen og Laksevåg Brannvesen, via Einar Gjessing «Tysk organisasjon i Norge 1945», Hjemmefrontmuseet, via Olve Dybvig Dokumentsamling, ved Svein Aage Knudsen Reidar Sundsteigen, Laksevåg Kulturhistoriske Forening Svein Kvale, Laksevåg Kulturhistoriske Forening Egne befaringer
Bilder med kommentarer: Kurt Monsen (Takk til Morten Balestrand.)


NDWW2	NUAV	Articles	Artikler	Militaria	Exit
All pictures/material unless otherwise stated, are owned or supervised by NDWW2/NUAV's webmaster. You are not allowed to copy, publish or in any way distribute material from these pages without the webmaster’s written permission.This site do not represent any kind of political statement, it is made by people with the historical interest of Norway in the period between 1940 - 1945. Copyright 1999, 2000 © Kurt Monsen.