Kanonen  på  kaliber 38 cm er en Modell SKS/34 og veier 337 tonn. Bare kanonrøret alene veier 110 tonn og er 19,7m langt. For å illustrere dimensjonene ytterligere kan det nevnes at en soldat på det nærmeste kunne krype gjennom løpet da det skulle holdes rent og pusses.

-Men hvorfor et slikt gigantanlegg ved Skagerrak? Rett utenfor det idylliske Kristiansand området? 
Faktum var at det ble bygget  et tilsvarende batteri også i Hanstholm i Danmark, og hensikten var å sikre de meget viktige kystforbindelsene til Norge. Det var også et viktig poeng å hindre engelske flåtestyrker å komme inn i de dansk - norske farvann.  Og da strekningen Kristiansand - Hanstholm er den korteste avstanden mellom Norge og Danmark fant man det naturlig  å plassere anleggene her. Begge batteriene ble utbygget med bla 4 kanoner med kaliber 38 cm.

Med en rekkevidde på 55km kunne kanonene dekke nesten hele strekningen. Ved å skyte granater på 500kg fra begge sider hadde man dekket 110 av de 120 kilometerne mellom landene. Det lille beltet i midten på 10 km ble minelagt. Slik ble en total sperring mulig.

Tidlig i planleggingen av Batterie Vara og anlegget i Hanstholm var det meningen å bruke 40,6cm. Adolfkanoner. Men nå hadde det seg slik at den russiske marine hadde bestilt 16 stk. 38 cm Sigfriedkanoner til to slagskip. Kanonene ble laget i Tyskland av Fredrich Krupp, Essen i 1940, og var forøvrig av samme type som kanonene ombord på de tyske slagskipene  «Tirpitz» og «Bismarck». Ordren ble forøvrig aldri levert. Under produksjonen trakk det mørke skyer over Europa. Rett før leveransen skulle finne sted fikk russerene overlevert noe helt annet, nemlig en krigserklæring fra Tyskland.
Da kanonene nå allerede var produsert, kom man til at Møvik og Hanstholm skulle få tildelt åtte av dem. 4 kanoner på hver side.  Transporten gikk langs veibanen i Tyskland, deretter med båt til Sverige og videre til Kristiansand med jernbane. Flere tunneler på Sørlandsbanen måtte utvides for å få gjennom de største delene.Vegnettet måtte utbygges og broer forsterkes. Under transport av et av rørene, kjørte de utfor veien i Kjosbukta og brukte 2 uker for å få det opp.  En trekkvogn med 42 hjul av kompakt gummi ble brukt i transporten.

3 av de åtte kanonene, som altså i utgangspunktet var ment å stå på russiske slagskip, ble montert i åpen brønn på Møvik. Det gir dem den fordelen at de kan dreie 360 grader. Men ulempen er at de er sårbare mot luftangrep, med ca 5 cm pansret stål som eneste forsvar mot bomber og granater. Da engelskmennene etter hvert fikk herredømme i luften, bygget man en  kasematt til den fjerde kanonen - en gigantisk betong konstruksjon, som skulle beskytte kanonen mot anslag fra fienden.Taket er  4,5m tykt og veggene er 3,8m tykke.
Arbeidet ble utført av Organisasjonen «Todt». Denne stod for bygging og konstruksjon av tyske kystfort i tyskokkuperte land. Før krigen hadde Organisasjon Todt stått for utbyggingen av autobahn i Tyskland. Organisasjon Todt ansatte frivillige nordmenn, dansker og tyskere. Lønningene var høyst akseptable og fristet mange. Det ble også benyttet et ukjent antall russiske krigsfanger - anslått totalt ca 1400 mann.

I anleggsperioden gikk batteriet under benevnelsen «Krodden». Noe senere fikk det navnet «Batterie Vara», etter en tysk ingeniørgeneral ved navn Vara, som ble drept av engelske Spitfire-fly ved Guernesey 3. november 1941. Man hadde for vane å kalle opp større batterier etter konger og offiserer. Først etter krigen fikk batteriet den Norske betegnelsen «Møvik fort».

Kanonstandplasser, brakker og bunkere var et stort anlegg som fordelte seg over et området på ca 880 mål. Hovedkommandoplassen ble anlagt på Flekkerøya som ligger sør for Møvik. Herfra ble batteriets ild ledet av forskjellige typer instrumenter.Der var 6 peilestasjoner fordelt øst og vest for batteri området. 

I tilknytning til hver kanon ble det også bygget bunkere som inneholdt rom for ammunisjon, besetning, toaletter, ventilasjon, fyranlegg, oljetanker, vanntanker, gass-sikring og aggregat med generator. Det var et helt lite samfunn for seg selv som omkranset de veldige kanonene.
På noen av veggene i bunkeren fant man godt dekorerte slagord, som 

«Vi er forgjengelige, men Tyskland må leve», «Troskap er ærens marg» og «Kampfelleskap krever kameratskap. Det bevarer seg best i nød og fare» Kanskje var den preventive effekten avgjørende - i alle fall kom batteriet aldri i kamp. Fremdeles står regnemaskinen der som ble brukt til utregning av  kanontårnets posisjon og  løpets høyderettning. Variablene som ble stillet inn ved regnebordet var; luftfuktighet, med/motvind, avstand til målet og sidevind. Resultatene man kom frem til ble brukt til å  plotte inn de rette tallene for å dreie tårnet i riktig retning og løpet i riktig høyde.

Sekretær i Møvik stiftelsen, Bjørn-Olav Johansen, kan fortelle at man hadde litt av en jobb med å samle inn igjen diverse utstyr som tilhørte kanonen. Mye var spredt til forskjellige kanter av landet. Helt oppe fra Harstad har man hentet ned utstyr.
Johansen forteller at det siste kanonrøret, som skulle til betong kassematten, befant seg på et lasteskip på veg til Høvik da skipet ble senket under krigen. Så det fjerde kanonrøret kom aldri frem. I 60 årene begynte man å demontere to av kanonene for å selge dem som skrapjern. Først i slutten på '80 tallet ble det tatt initiativ til å berge den siste intakte kanonen for ettertiden. I April 1991 var Møvik Stiftelsen et faktum.
Stor var gleden og forbauselsen over at bla aggregat og generator virket enda, etter alle disse  årene. Og at man faktisk var i stand til å styre og dreie kanonen fremdeles.

Radaranlegget kom i 1944. Det ligger nede nå, men skal restaureres om kort tid. Det er en av de tingene man jobber med, sier Bjørn-Olav Johansen, og legger til at jernbanen mellom kanonen og betong kasematt er restaurert, men at lokomotivet er inne til overhaling for øyeblikket.

Den gjenværende kanonen utenfor Kristiansand har produksjonsnummer 79. Etter «freden brøt løs» i 1945 og frem til 1952 inngikk batteriet i det norske kystartilleriet. I disse årene ble det utdannet kanonbesettninger. Og en rekke skarpskytinger ble gjennomført.
Dette skjedde ikke helt uten forviklinger, da man på Flekkerøy til stadighet måtte åpne alle vinduer av frykt for at lufttrykket fra kanonen ville blåse dem inn. Joda, det hørtes på Flekkerøy da man skjøt fra «Batteri Vara»! Man glemmer heller ikke den gangen det ikke ble varslet grunnet en ren forglemmelse og vindusruter ble knust på hele øya.!

Det ble bl.a. skutt 22 granater med hver kanon i 1949. Siste skuddsalve fra kanonene kom i 1952. Og man pustet lettet ut på Flekkerøy. De store kanonenes æra var ute.

Man har planer om å utvide anlegget på Møvik ytterligere . Anlegget vil være tilgjengelig for publikum fra begynnelsen av mai i helgene og  i juli vil man ha åpent hele uken frem til september.

Link til gamle bilder av Batterie Vara: http://www.nuav.net/maa.html
Link til Batterie Varas hjemmeside: http://home.no.net/bttvara/enter.html

Tekst og foto: Ståle S. Skjæveland

*

All pictures/material unless otherwise stated, are owned or supervised by NDWW2/NUAV's webmaster. You are not allowed to copy, publish or in any way distribute material from these pages without the webmaster’s written permission.This site do not represent any kind of political statement, it is made by people with the historical interest of Norway in the period between 1940 - 1945. Copyright 1999, 2000 © Kurt Monsen.