Julie var 17 år da krigen brøt ut i Norge. Hun bodde i Oslo og var student. 
«Jeg husker godt  de såkalte panikkdagene i Oslo, folk trodde at tyskerne skulle bombe Oslo sønder og sammen», forteller Julie. «Jeg hadde heldigvis slektninger i Hadeland, og reiste dit umiddelbart. Huset vårt på Blindern ble bombet , det var 4 bomber som traff hagen og den ble ødelagt, mye inventar i huset ble ødelagt.»

-Var der noe forvarsel til krigen som du la merke til?
«Det ble jo arrangert loftsrydding, for å unngå at brennbart materiale ble liggende, i fall Oslo skulle bli bombet. Det var også innsamling til luftvernskyts, så vi hadde jo bange anelser en stund i forveien. Jeg husker også at et Tysk frakteskip gikk ned i forkant av invasjonen. Døde hester og soldater drev i land ved Kristiansand»

-Du dro til Kristiansand, hva skjedde med resten av familien din?
«Far, som da hadde en viktig stilling i en offentlig etat, ble innkalt av regjeringen i London, broren min dro til Nordmarka, og min mor fulgte med meg til Hadeland. Der ble vi satt til å rulle bandasjer og der startet min karriere som sanitetsarbeider. Forloveden min (Som senere ble ektemannen -red.)  flyktet til Sverige og utdannet seg som telegrafist. Han ble i 1943 arrestert av Svenske myndigheter som mistenkte han for spionasje og ble deretter utvist. Han ønsket å tjenestegjøre for de allierte, og måtte da dra den lange veien til England, dvs. via Russland, Canada og Usa. Det var flere i Sverige som måtte ta denne omveien, for å unngå å krysse tysk territorium. Jeg havnet selv i Sverige, men ikke før i 1942. Foranledningen til dette var at min far fikk besøk på jobben av en anonym mann som diskret la igjen en lapp med beskjed om at far måtte ta med seg familien og flykte til Sverige. Det stod om livet, så far lot seg ikke be to ganger.»

-Hvordan opplevde du flukten til Sverige, og hva skjedde etterpå?
«Flukt til Sverige ville garantert medført dødsstraff for far, så vi måtte være forsiktige. Vi ble hjulpet av folk fra hjemmefronten. Da vi kom til grensen, opplevde vi de Svenske grensevaktene som svært vennlige. Vi ble internert og sendt videre til Stockholm. Jeg begynte på barnepleie og husmorskole. Så bestemte jeg meg for å begynne i Røde Kors. Jeg ville dra til England for å hjelpe til på mitt vis. Kvinner og barn hadde tillatelse til å fly direkte fra det nøytrale Sverige til England, så jeg slapp heldigvis den lange reisen mannen min måtte ta.

"Smil til korporalen"

Jeg ble tilknyttet en hæravdeling og fikk hæruniform med røde kors merker og Norsk flagg. Alle kvinner i alderen 18-45 år som kom til England i den tiden, ble innrullert i forsvaret og utførte forskjellige oppgaver innen sanitet, pleie, kontorarbeid eller gårdsarbeid. Det ble derfor opprettet egen hær og marineavdeling for norske kvinner i Skottland.

-Hvordan artet dagliglivet seg i England seg? 

"Giv akt- Rett"

«Det var jo militær disiplin på opplæringen av K-soldater. Det var marsjering, oppstilling, bruk av gassmaske og hilsning.

-Du havnet i Norge igjen før krigen var slutt, kan du fortelle litt om det?
«Krigen gikk mot slutten. Det var i begynnelsen av 1945, og jeg arbeidet fortsatt på marinehospitalet, og vi var flere pleiersker som fikk beskjed om at vi skulle dra til Nord-Norge med en militær enhet. Operasjonen ble kalt «Teamwork». Den militære enheten dro direkte med båt, mens vi i Røde Kors måtte dra via Sverige som sivilister. Vi tok fly til Sverige, og ble beskutt av Tysk antiluftskyts over Ålesund. Det var en forferdelig opplevelse! I Sverige tok vi tog til Narvik og dro deretter med båt til Tromsø. Du må huske på at det var en krigssone, selv om Tyskerne hadde trukket seg tilbake. Vi møtte flere ganger nylig avvæpnede tyske styrker som gikk bakover mot våre linjer. Vi tenkte flere ganger på at det ville bli kaos dersom disse styrkene møtte sine tidligere Russisk-Sovjetiske fanger, for disse gikk også i flokk fra frontlinjen. Vi sørget for å avluse alle som kom fra krigsonen, så både Tyskere og Russerne måtte innom våre avlusningsstasjoner før de fikk dra videre bakover.
Det var en voldsom opplevelse for meg, og jeg fikk inntrykk av å være i frontlinjen selv om ikke dette var tilfelle, -så spent var situasjonen!
Det var også farlig å bevege seg ut av byen, for det var satt opp minefelt overalt. Jeg fikk likevel et glimt av Tirpitz. Hun så ut som en rød øy der hun lå med buken i været. Det var selvfølgelig rusten som var begynt å tære på skroget. Jeg husker at Tyskerne ikke ville overgi Tromsø til politisoldatene som kom fra Sverige, de godtok ingen styrker som kom fra Sverige, så Tromsø ble faktisk overgitt til Lt. Danielsen og Lt. Waage! Jeg husker også en episode der jeg var på oppdrag mht. avlusningen, og ble tildelt en tysk bil med tysk sjåfør! Jeg fikk en revolver stukket i hånden, i fall noe skulle gå galt. Jeg visste jo knapt nok hvor sikringen på pistolen befant seg, og hadde ikke kjennskap til pistolbruk i det hele tatt!»
 

-Du ble deretter sendt til Sverige og ventet på transport sørover, hva hendte da?
«Røde Kors hadde mange viktige oppgaver, og nå skulle vi ta imot de Hvite bussene fra konsentrasjonsleirene i Tyskland. Oppsamlingsleiren var i Ramløsa i Sverige. Det er mange inntrykk som har festet seg fra denne perioden.  Det var utrolig å se disse menneskene som hadde vært mishandlet og underernært i flere år. Det var en som var så skrøpelig at han bare lå i sengen sin hele tiden. Når vi endelig fikk flyttet på ham, fant vi 19 poteter som han hadde gjemt under puten sin. Han hadde dem der som sin livsforsikring, ettersom han trodde han ikke ville få mer mat! Det hadde ikke gått opp for ham at krigen var over. Følelsen av angst hang tungt i luften.

Etter at oppholdet ved Ramløsa var over, ble jeg overflyttet til en interneringsleir på Hovedøya utenfor Oslo. Leiren var for såkalte tyskertøser og kvinnelige sympatisører. Det var et skremmende syn som møtte meg, unge jenter var skamklippet og flere var både psykisk og fysisk mishandlet. Det slo meg at mange av disse jenten var svært unge, og at flere var nettopp sluppet ut fra barnehjem, og søkte etter varme og omsorg hvorenn de måtte finne det.»

-Du føler kanskje at kvinner ble gjort til syndebukker?
«Ja, absolutt, dette var også tilfelle for barn av NS, enten de var medlem i Hirden eller ikke. Behandling av folk på denne måten er uverdig!»

-Når avsluttet du din tjeneste ved Røde Kors?
«Jeg ble dimittert i oktober 1945. Så i oktober var altså krigen over for min del. Da begynte krigen mot det Norske byråkratiet som underkjente både immatrikuleringen, samt sykepleierutdannelsen jeg hadde begynt i England, og da jeg ville inn på Universitetet for å studere, måtte jeg også fremlegge en nasjonal holdningsattest som skulle vise at jeg hadde den rette holdning under krigen!»
*

Soldat K359's uniform

-Jeg aner en viss irritasjon mot systemet etter krigen?
«Ja, det var jo litt skuffende at man ble behandlet av staten med vanskelig byråkrati, når man har tjenestegjort for landet sitt! Jeg synes også at kvinners kamp og streven under krigen ble satt i skyggen når seieren ble feiret. Hjemmefronten utelot kvinner når de marsjerte igjennom gatene, få bøker er skrevet om kvinners kår med rasjonering og få ressurser. De holdt tross alt stand mens mannen var ute i krig. 
Vi tok ikke vare på våre sjøfolk som hadde hatt krigen tett inn på seg i mange år, utallige av disse hadde ødelagte nerver og problemer»

-Mottok du noen form for offentlig anerkjennelse for din innsats i krigen?
«Nei, jeg har til dags dato ikke mottatt noe form for medalje eller slikt for min deltagelse i krigen. Jeg bryr meg forøvrig ikke så mye om dette, jeg følte at jeg hjalp til der jeg kunne, det er nok for meg. Jeg følte meg på en måte heldig, som fikk oppleve så mye, jeg var jo bare 22 år da krigen var over. Jeg hadde da sett og opplevd mer enn de fleste i dag har gjort i hele sitt liv!» 
*
Kurt Monsen
 

Norge under andre verdenskrig -Din bokhandel på nettet!

*

All pictures/material unless otherwise stated, are owned or supervised by NDWW2/NUAV's webmaster. You are not allowed to copy, publish or in any way distribute material from these pages without the webmaster’s written permission.This site do not represent any kind of political statement, it is made by people with the historical interest of Norway in the period between 1940 - 1945. Copyright 1999, 2000, 2001 © Kurt Monsen.